Min siste rapport fra Brussel

Min siste rapport fra Brussel

 

·        Dette er en rapport hvor jeg takker for meg

·        Jeg har lyst til å avslutte tiden i Brussel med noen betraktninger om

o   Å arbeide som IKT- og forvaltningsråd – og som nasjonal ekspert

o   Betydningen av den brede IKT-politikken

·        En norsk nasjonal ekspert er en viktig leverandør av løpende inntrykk og erfaringer, i tillegg til å være gratis arbeidskraft for Kommisjonen

·        Å være ’digitalråd’ og rapportør fra Brussels digitale agenda er en fantastisk rolle

·        Etter å ha jobbet med ‘digital politikk’ siden 1993 har jeg ikke kunnet motstå fristelsen og anledningen til å dele noen erfaringer og synspunkter knyttet til den brede, horisontale IKT-politikken

 

Bakgrunn

Dette blir min siste rapport fra Brussel. Jeg har to temaer for rapporten:

Om det å være IKT- og forvaltningsråd i Brussel – og også noen tanker om å være nasjonal ekspert.

Noen betraktninger om den digitale politikken (min store ‘lidenskap’ gjennom mange år) – spesielt om den økte betydning for den brede IKT-politikken.

 

Nasjonal ekspert i Kommisjonen og IKT- og forvaltningsråd i den norske delegasjonen

Det har vært utrolig interessant, spennende og givende å få avslutte yrkeskarrieren med to runder i Brussel. Først fire år som nasjonal ekspert i Kommisjonen, i den enheten som er selve navet i utviklingen av den digitale politikken i EU-systemet. Så, etter et kort opphold hjemme, tre år ved den norske EU-delegasjonen.

 

Jeg rapporterte flittig under min tid i Kommisjonen, også via en blogg (hvor innleggene fortsatt finnes – faobrusselblogg.blogspot.com). Da jeg startet med dette, i 2008, var det ikke uten videre greit å blogge ’fra jobben’. (Og egentlig er vel slikt blitt verre, etter hvert som sosiale medier i ‘profesjonaliseres’ og bringes inn under ‘normal’ byråkratisk kontroll.) I enheten der jeg var plassert, var det ikke så rent lite skepsis til at ’gubben fra Norge’ rapporterte så mye hjemover. Men (heldigvis) var det ikke mange av  mine foresatte som kunne sjekke ut det norske innholdet. Det var (og er) min klare oppfatning at det jeg lærte og holdt på med som nasjonal ekspert var ’ferskvare’ og ikke (bare) en form for magasinering av kunnskap som skal kunne utnyttes ’på sikt’. For meg var Brusselbrevene, både som epost og som blogg, et forsøk på å sette Kommisjonens arbeid med digital politikk på dagsorden hjemme, i de miljøene som var eller burde være opptatt av disse sakene.

 

Jeg vet at det med rapportering hjem kan være litt omstridt i ’nasjonal-ekspert-miljøet’. Noen er ubekvemme med å fortelle for mye fra hva som skjer. Selvsagt er lojaliteten til Kommisjonen viktig, men jeg tror at noen er for forsiktige. Tross alt er dette de eneste lyttepostene Norge har inne i Kommisjonen og det er viktig at denne muligheten utnyttes aktivt, også av Norge. Mine inntrykk fra Kommisjonen er at fast ansatte ledere og funksjonærer i kommisjonssystemet ofte aktivt pleier sine kontakter med hjemlige myndigheter.  Økende kontakt jo lenger en kommer oppover i systemet. God kontakt med og støtte i hjemmefronten er ofte en forutsetning når en søker avansement i Kommisjonen. Gjennom slike kontakter styrkes de uformelle kontakten mellom myndigheter hjemme og det ofte ugjennomtrengelige systemet i Brussel. Ingen grunn til at vi norske bare skal sitte passivt på utsiden. Ekspertenes kunnskap og kompetanse er ferskvare som bør utnyttes aktivt. Uten en aktiv kontakt med hjemmemiljøet er det faktisk ingen grunn til å bruke masse penger på disse stillingene.   

 

I EU-kommisjonen lærte jeg at det å være utenforland har en pris. Til tross for flere ’EU-kurs’, manglet jeg god nok prosessforståelse da jeg kom til Brussel i første runde. Det førte til at jeg internt ofte stilte langt flere dumme spørsmål enn nødvendig. Hvordan foregår ’egentlig’ samspillet mellom DG’er, Parlament og Råd? Hvilken rolle spiller egentlig ’sec gen’, Kommisjonens SMK? Plasseringen i Kommisjonen ga bra oversikt over eget DG og samspillet med andre DG’er, men først da jeg havnet i EU-delegasjonen og fikk anledning til å besøke komité-møter og høringer i Parlamentet og fikk kontakt med mine ’opposite’ i medlemslandene, begynte jeg å se noe av helheten i prosessene. For meg var den uformelle prosessforståelsen for dårlig. Kanskje for andre også og noe en bør jobbe mere med?

 

Men en ting lærte jeg mye om i Kommisjonen: Forholdet mellom EU-systemet og medlemslandene. Jeg var så heldig å være sekretær for en ’høynivågruppe’ og hadde bl.a. ansvar for å foreslå agenda og hvilke saker som burde diskuteres i møter med medlemslandenes representanter. Kortversjonen av disse erfaringene: Jeg er ikke forundret over det vi nå ser (Brexit) av spenninger mellom EU-systemet og (enkelte?) medlemsland. Det er mye arroganse i systemet og det er godt rom for større åpenhet og ydmykhet (!) i alle ledd i prosessene.

 

Bloggingen ble det så som så med da jeg havnet i EU-delegasjonen. Jeg fikk  noen (veldig forsiktige og veldig velmente) ’vær varsom-hint’ som gjorde at bloggingen stoppet opp. Jeg utviklet isteden en rapporteringsvirksomhet hvor adresselisten gradvis ble lenger og lenger.  

 

En av de storartede sidene ved å få lov til å rapportere fra Brussel er å kunne velge ganske fritt hva det skal rapporteres om. Det er jeg som skriver og som er ansvarlig for det jeg skriver. Mine utkast går direkte til mottaker, ikke gjennom en lang kjede av ‘godkjennere’ og ’synsere’. (Men noen ganger, innser jeg, heller ikke godt nok rensket for trykkleifer og småfeil.) En fantastisk frihet for en byråkrat som er vant til tradisjonell saksgang. Og jeg har vært veldig liberal i forhold til hvem rapporter sendes til. Stort sett har alle som har ønsket å stå på mottakerlisten har blitt ført opp.  Min erfaring: Å ‘skrive hjem’ er ganske enkelt utrolig morsomt! Ekstra morsomt når en (ikke så sjelden) får tilbakemeldinger som viser at det finnes folk der ute som orker å lese (lange) rapporter.

 

Å arbeide ved den norske EU-delegasjonen er spennende. Egentlig er arbeidet i den norske EU-delegasjonen en godt bevart hemmelighet, eller så har jeg fulgt dårlig med. Før jeg kom dit selv, fikk jeg aldri et riktig eller godt nok inntrykk av det omfattende og innsiktsfulle arbeidet som gjøres ved delegasjonen, verken under alle årene i departementene eller mens jeg var nasjonal ekspert. Ikke visste jeg hvordan Norge på områder som fisk og energi er en stormakt, områder hvor EU-toppene gjerne og ofte besøker Norge, i motsetning til ’normale’ områder hvor norske topper, i den grad de er interessert J, får en halvtimes audiens i Berlaymont. Ikke visste jeg hvilket omfattende, aktivt og kompetent påvirkningsarbeid Norge driver på saksområder hvor vi har utviklet en tydelig politikk og klare standpunkter. Og ikke visste jeg hvor velutviklet og velorganisert det internasjonale arbeidet generelt og arbeidet i forhold til EU spesielt er i enkelte av departementene.

 

En ting til: Det er et veldig godt arbeidsmiljø ved delegasjonen, ytterst kompetente, våkne og engasjerte kolleger og store muligheter for utvikling av samarbeid på tvers.

 

Gjennom alt det jeg har erfart ved EU-delegasjonen, har jeg også sett tydeligere at ‘there is more ground to cover’; jeg kunne gjort enda mer for å videreutvikle arbeidet med de europeiske sidene ved den digitale politikken, i forhold til norsk synlighet i Brussel, i forhold til markering av den europeiske dimensjon hjemme og i forhold til å avstemme den norske digitale dagsorden med dagsorden i Brussel. Noen av mine kolleger har lysende eksempler på hvor langt man kan nå med aktivt samspill mellom nasjonale aktører og Brussel-miljøet.

 

Men fremfor alt: Stor takk til de som lot meg få denne siste runden i Brussel. Jeg har vært utrolig heldig. Og, ikke minst, takk til de som tok initiativ til og sørget for at jeg fikk et ekstra år på ’overtid’.

 

Om den brede, horisontale IKT-politikken

Jeg har arbeidet med ’databehandling’ og ’EDB’ i en eller annen form hele mitt yrkesaktive liv. Første programmeringskurs (Algol og hullkort) var som ung realfagstudent ved UiO i 1965! Jeg har jobbet med ’IKT-politikk’ fra 1993. Først i Utdannings-/Kunnskapsdepartementet med IKT i utdanningen. Stortingsmelding nr 24 (1993-94), Om IT i utdanningen, var ’svennestykket’; den aller første stortingsmelding som ble lagt ut på internett! Og en av de første ganger internett ble omtalt i offentlige dokumenter. Så med den brede, nasjonale IKT-politikken fra 2001, i NHD/MOD/FAD. Og så altså med digital politikk i et europeisk perspektiv 2008-2012 og 2013-2016. Gjennom alle disse årene har jeg lært hvordan de digitale utfordringene har utviklet seg fra å være interessant for noen få, ’spesielt interesserte’ (noe for nerder) til et tema som nå settes høyt på dagsorden når statslederne møtes. (Det er egentlig ikke så mange år siden en norsk statsminister ’koketterte’ med at han hadde et ’PC-fritt skrivebord’.)

 

Etter så mange år med så ulike perspektiver, er noen kommentarer knyttet til det overordnede arbeid med og organiseringen av den digitale politikken en fristelse jeg ikke kunne motstå når jeg tenkte på en siste rapport fra Brussel.

 

Hvor hører den digitale politikken hjemme, og hvordan bør den organiseres? Egentlig har vi aldri tatt denne diskusjonen på alvor. Ting er stort sett ’blitt sånn’. Ansvaret for den digitale politikken har vært ’på vandring’, ofte tilsynelatende tilfeldig. Mange departementer har hatt/fått (mer eller mindre motvillig?) et koordineringsansvar. (En gang, på slutten av nittitallet, da IKT-politikken var ‘up for grab’ var Gudmund Hernes, statsråd i ‘utdanningsdepartementet’, inne på tanken at KUF kunne/burde melde sin interesse. Jeg hadde den gang ganske nær kontakt med Hernes, men jeg fikk klar beskjed fra min sjef om ikke å bidra å stimulere denne interessen!) Den politiske interessen for det digitale har vært ‘varierende’, for å si det diplomatisk. (Min påstand etter å ha fulgt dette i mange år.) Samtidig med flyttingen av koordineringsansvar har det også foregått flytting (mer eller mindre tilfeldig?) av ansvar for konkrete fagområder innenfor det som kan kalles IKT-politikken. Det er blitt fortalt at da Morten Meyer skulle bli statsråd for det som ble Moderniseringsdepartementet og ønsket å få med seg den digitale politikken over i sitt nye departement (fra NHD), så var departementenes telefonkatalog den viktigste kilde til innsikt i hva som burde flyttes. (Regjeringskabaler diskuteres i fjerne, lukkede rom.) Problemet var imidlertid at omtalen av det som het IT-politisk avdeling i  telefonkatalogen ikke var helt oppdatert og ikke presenterte tingene slik de var i virkeligheten, og resultatet av denne flytteprosessen ble nok ikke helt optimal.  

 

KMD har nettopp levert en aldeles utmerket stortingsmelding, Digital agenda for Norge (Meld. St. 27 (2015-2016)). Meldingen er velskrevet, bred, oversiktlig, har en veldig tiltalende utforming og gir generelt en veldig god oversikt over mange av de digitale utfordringer vi står overfor. Full honnør til de som har skrevet og koordinert.

 

Den som leser litt nøye vil se at på noen (faktisk ganske mange) områder er det svært gode analyser, problematiseringer og konkrete forslag til politikk. (Innenfor det som er de politiske rammebetingelser for en stortingsmelding.) Men: Noen områder preges, etter min vurdering, av ett visst fravær av gjennomtenkning, analyse, og evne/vilje(?) til å løfte frem det som er dagens aktuelle problemstillinger.

 

Utfordringene for Norge, på lik linje med medlemslandene, er behovet for å ligge i forkant med politisk dagsorden og politikkutvikling som sikrer at når høringer og initiativ lanseres i Brussel, så har vi nasjonalt og i samarbeid med ’likesinnede’ land kapasitet og vilje til å drøfte, analysere og påvirke problemstillinger som kommer opp på den internasjonale/europeiske digitale agenda.  Noen land (men ikke alle) investerer mye i å sikre innsikt, oversikt og påvirkning ut over egen dagsorden. (UK og NL er normalt flinke. DE er ujevne. SE, DK og FI er avanserte på utvalgte, prioriterte områder. FR har ofte en veldig ‘særegen’ tilnærming.)

 

Ujevnheten i fremstillingen (i stortingsmeldingen) synliggjør både utfordringer knyttet til politikkutviklingen på enkeltområder og behovet for sterkere (politisk) koordinering på tvers, et sterkere mandat (eller vilje?) for den brede, horisontale IKT-politikken.

 

Sektoransvaret står sterkt i norsk politikk. Det er aldri/sjelden tvil om hvor ansvaret for den ’vertikale’ politikken ligger; for veier, for utdanning eller for energi. Men noen områder utvikler seg på måter som fører til økt behov for å se ting i sammenheng, på tvers, for å åpne ’siloene’. Det ligger ’miljøsaker’ og ’miljøansvar’ i alle departementer, men likevel sprengte miljøsakene det tradisjonelle sektoransvaret og man trengte i tillegg en bred, horisontal tilnærming. Miljø er mer enn sektorpolitikk. Da laget man Miljøverndepartementet.

 

Er de digitale utfordringene et eksempel på et politikkområde hvor det horisontale perspektiv blir mer påtrengende og hvor det er behov for nye grep? Er det på tide å styrke og synliggjøre enda merden brede, horisontale IKT-politikken? Hvilke ‘vertikaler’ bør være tilstede der hvor ansvaret for den digitale politikken ligger?

 

Jeg skynder meg med å peke på at dette ikke er en særnorsk utfordring. Og det er heller ikke noen kritikk av dagens organisering. Det er veldig store variasjoner over hele EU i hvor ansvaret for den digitale politikken ligger. Dette ble ofte veldig tydelig når landene skulle nominere sine representanter til høynivå-gruppen for den digitale agenda. Den stadige klagesangen i Kommisjonen var at en ikke fikk tak i de riktige samtalepartnerne med riktig myndighet og innflytelse når veivalg og utvikling skulle diskuteres.

 

Jeg må også bruke denne anledningen til å nevne en av mine kjepphester: Viktige IKT-politiske utfordringer har (for) lenge fått ligge ’bortgjemt’ uten nødvendig overordnet fokus og diskusjon.  

 

Et av mine favoritteksempler er ’internet governance’. Hvem eier og hvem skal styre internett-utviklingen? Ganske sikkert aldeles utmerket håndtert i SD og NKM med UD som en (veldig) interessert medaktør. Men denne saken er altfor viktig til å ligge kapslet inn i et meget lite miljø. Internet governance er en stor, viktig politisk sak som fortjener langt bredere interesse.

 

Nettnøytralitet er et annet viktig område. Meget kompetent håndtert i NKM og SD. Men, igjen, altfor viktig til å ligge bortgjemt dypt nede i NKM hos veldig kompetente saksbehandlere.

 

Tør jeg nevne opphavsrett? Knapt noe tema er hetere i dagens digitale diskusjoner, men denne diskusjonen er tilnærmet usynlig i stortingsmeldingen.

 

Det må også nevnes som en pussighet at diskusjonen om hva et nasjonalt ID-kort skal inneholde, fikk stå uavklart i stortingsmeldingen. Men ifølge det vi kan lese på JDs sider, så ble saken løst svært kort tid etter at meldingen ble lagt frem. Striden gjaldt et så viktig prinsipielt spørsmål som ansvaret for digital identitet, hos staten og/eller hos private aktører.

 

Disse eksemplene trekkes ikke frem fordi de er dårlig eller svakt håndtert; de trekkes frem fordi de er så viktige at de bør løftes mye mer frem i en nødvendig , men ofte fraværende politisk debatt. De bør løftes frem for å synliggjøre at mange veldig viktige digitale utfordringer ikke er tydelig nok til stede i den brede politiske debatt.

 

I tillegg kommer selvsagt alle dagens store diskusjoner om industri 4.0, delingsøkonomi, plattformer, ’fri flyt av data’, hvem eier dataene  og nye forretningsmodeller. Veldig spennende at det faktisk var FIN som tok initiativet til et utvalg om delingsøkonomi. Ingen opplagt løsning, men kanskje illustrerende for at det er mange krefter som drar i de digitale problemstillingene, fra ulike sider. Det er en stor utfordring å få løftet store saker av denne typen frem i den norske offentlige debatt. I norske medier er disse sakene tilfeldig og usammenhengende dekket. (Men ofte med veldig god dekning i f.eks. Economist og Ft.)

 

Altså: Jeg kunne ikke la være. Linjene over er ment som en støtte til de av mine (nå tidligere) kolleger som strever med å synliggjøre de brede digitale utfordringene. En påminnelse om at den digitale politikken sprenger sektorgrensene.

 

Mitt sluttpoeng, når jeg først er igang: Det burde foregå en diskusjon om organiseringen av den digitale politikken i andre (og roligere og mer opplyste) sammenhenger enn når regjeringskabaler skal legges og når en kjapt skal ’klippe og lime’ i grenseoppgang og oppgavefordeling mellom departementene.

 

Og med det: Takk for meg fra Brussel.

 

Ny epost: fre-arn@online.no

Og kanskje etter hvert noen innlegg på http://faobrusselblogg.blogspot.com

 

Fra 1.8. er jeg faktisk pensjonist, men med store og små utfordringer knyttet til have og oppussing av hus og hytte (etter syv års forsømmelser grunnet utenlandsopphold J)!

Jeg satser på at det kan bli et spennende liv også etter Brussel.

Akkurat nå bør jeg også få lest Tapscotts nye: The bitcoin revolution.

På lørdag sitter i på Kielferjen til Oslo!

 

Og helt til slutt: Jeg anbefaler varmt min etterfølger, Trond Helge Bårdsen. Veldig innsiktsfull og dyktig! Han vil helt sikker (etter hvert) følge opp det ‘det digitale nærvær’ ved EU-delegasjonen på en ytterst kompetent måte! Han har adressene Trond.BARDSEN@ec.europa.eu (ut september) og thbaardsen@gmail.com.

 

 

 

Fred-Arne

Digital status i Brussel: Leveranser første halvår - forventninger andre halvår – kommentarer

Digital status i Brussel: Leveranser første halvår - forventninger andre halvår – kommentarer

• Dette er en oversiktsrapport om
  • Kommisjonens viktigste viktigste ‘digitale leveranser’ første halvår
  • Forventninger til digitale leveranser andre halvår
  • Hva har IKT-og forvaltningsråden levert første halvår 2016?

Bakgrunn

Den 21.6 sendte jeg en rapport med en ganske omfattende oversikt over ulike deler av den digitale dagsorden.

Denne rapporten er en kort oversikt over Kommisjonens digitale leveranser første halvår, forventede leveranser andre halvår og noen kommentarer om den generelle utvikling, basert på informasjon som enda ikke er offentlig tilgjengelig. (Noe av oversikten er altså hentet fra rapport 21.6. Det som gjelder forventninger til andre halvår er nytt!) Og så har jeg tatt med litt om IKT- og forvaltningsrådens leveranser.

 

Leveranser første halvår – en oversikt, jf rapport 21.6 (Her er en kortversjon)

Juncker-kommisjoonen har nå levert de fire første ‘pakkene’ på DSM, Digital Single Market (den første pakken, et foreløpig initiativ om opphavsretten, kom i desember):

• Opphavsrett (9.12.15)
  • En ‘strategi’ for videre arbeid med opphavsrett, her
  • Et forslag til regulering om ‘portabilitet’, her 

• Industripakken (19.4.16)
  • En overordnet COM om satsing på koordinerte planer, regionale forskningssentra og skills, her
  • Egen strategi for IKT-standarder (det er senere kommet et bredt initiativ om generell standard-politikk i EU, her)
  • Handlingsplan for HPC- high performance computing (tungregning), her
  • Nytt cloud-initiativ, her
  • Ny eGov-strategi, her
  • Om IoT, her
  • Quantum technologies, her 

• Innholdspakken (25.5.16)
  • Proposal for a revised Directive on audiovisual media services (AVMS)
  • Communication on online platforms and the Digital Single Market
  • Staff working document on online platforms and the Digital Single Market 

• Delingsøkonomien (2.6.16) 

Kommentarer

Opphavsrett

• Desember-pakken hadde to deler:
  • Meldingen om opphavsrett er en strategi og programerklæring for hva som skal komme videre, et første signal om at den nåværende Kommisjon tydeligere enn før både markerer betydningen av å ‘beskytte’ EUs rolle som innholdsprodusent og ønsker å ivareta rettighetshavernes interesser.
  • Portabilitets-saken er første leveranse i tilknytning til visepresident Ansip’s  mål for geo-blokking. Forslaget om portabilitet var resultatet av en overraskende splitting av temaet geo-blokking, med en del knyttet til digitalt innhold (som ble lagt frem i desember) og en del knyttet til ‘fysisk’ e-handel, som kom med innholdspakken 25.5.2016. Reguleringen om portabilitet er nå til behandling i Rådet. Portabilitet handler om å få tilgang til digitale tjenester som en har betalt for når en oppholder seg i et annet EU-land. Jeg har forstått det slik (gjennom folk som sitter tett på forhandlingene) at nasjonale kringkastere (NRK, SVT, BBC) ikke vil omfattes av ordningen; de er ikke betalingstjenester slik det er lagt opp til i forordningen. (Noen vil nok si at med en slik begrensning ble noe av hensikten med ordningen borte; det ble kanskje ikke så mye igjen av Ansips korstog mot geo-blokking…)
• Andre del av forventede leveranser om opphavsrett er forventet 21.9. Den var forventet tidligere, men istedenfor en forventet melding, fikk vi (enda) en ny høring, 23.3.2016, om ‘neighbouring rights’ og ‘right of panorama’. Dette ble rapportert 1.4.2016. I hvert fall deler av dette ser ut til å være knyttet til konfliktene om betaling for Google’s sitering av aviser, ‘snippets’ i Google News. Den ekstra høringen er også en synliggjøring av hvor vanskelig det er å komme til enighet om en fornyelse av opphavsretten. Det er for tiden mange rykter og mye spekulasjon om hva som kommer i ‘Opphavsrett II’, forventet 21.9, særlig når det gjelder plattformer og opphavsrett. (Neighbouring rights: Dagens lovgivning om omfatter musikk og film. Poenget med høringen er en vurdering av om ‘publishers’ skal komme inn under samme lovgivning. Inntrykket er altså at ved å knytte publishers til samme lovgivning, kan det bli lettere å få til krav til betaling for Google’s sitater. – Jeg har gjort mange forsøk på å komme til bunns i hva som foregår på dette området, men de jeg har snakket med som vet (eller burde vite) har ikke kunnet (eller villet) forklare noe som helst.)
• Det ryktes nå at 21.9 som lanseringsdato ikke er så sikkert likevel. Det påstår at det fortsatt er mye uavklart og mye uenighet. Nok en illustrasjon av hvor både betent og vanskelig dette området er. 

Industripakken

• Som det fremkommer av tabellen over, er industripakken et svar på varslet initiativ knyttet til eGov og standarder. Men den pakket som ble levert inneholdt ganske mye mer.
• Det var overraskende at DSM-strategien opprinnelig ikke inneholdt noe om ‘industri 4.0’. Enda mer overraskende var det at ‘industri 4.0’ ikke ble tatt opp i Single Market- strategien fra DG GROW som ble lansert 28.10.2015, her. Det har aldri vært tvil om at Kommissær Oettinger (DG CNECT) er veldig opptatt av de digitale utfordringer for europeisk industri, men det har ikke vært opplagt at dette var en sak for DG CNECT, ‘IKT-departementet’. Det naturlige hadde vært at initiativet kom fra ‘industridepartementet’, DG GROW. Kommissæren i DG GROW (Bienkowska) er polsk. Kommissæren i DG CNECT er tysk. Kanskje det forklarer det meste?
• Industripakken ble altså mer omfattende enn forventet.
• Plasseringen av ny eGov-strategi i industripakken kan oppfattes som litt mal apropos i denne kontekst, og den fremlagte eGov-strategi kan neppe karakteriseres som spesielt nyskapende eller ambisiøs. Ifølge Roberto Viola, er det mest banebrytende i denne meldingen den seriøse satsingen på europeiske løsninger for elektroniske signaturer. Viola pekte på at hvis vi får til en europeisk (global) infrastuktur for eID, så er det nyskapende; ingen store aktører har fått til det tidligere.
• Det viktigste dokumentet i pakken er kanskje det som blir kalt ‘chapeau-dokumentet’, den overordnede strategien, her. Dette er programerklæringen. Hvorfor og hvordan skal europeisk industri satse på den fjerde industrielle revolusjon? Det andre spennende er utvalget av konkrete initiativ som henges på pakken: digitale standarder,  IoT, HPC (‘tungregning’), scientific cloud, quantum technologies. Skal Europa lykkes med den fjerde industrielle revolusjon, kan ikke landene opptre isolert og hver for seg. Både når det gjelder digitale standarder, IoT og HPC (‘tungregning’) og tilgangen til forskningsdata (scientific cloud), kan man bare lykkes om utviklingen skjer i et forpliktende samarbeid på tvers av landene. Selv ikke de store EU-landene er store nok til å kunne håndtere disse utfordringene på egenhånd. Det litt uventede ved pakken er at man hengte på ‘quantum technologies’. Stort sett har man tenkt på dette (‘quantum technologies’) som noe som fortsatt hører hjemme i forskningslaboratoriene. Men vi ser nå flere og flere ting som tyder på at ‘quantum technologies’ er på vei mot mer konkrete forsøk og anvendelser. (Bare kort tid etter lanseringen av pakken annonserte IBM USA at de etablerer et test-laboratorium for arbeid med quantum computing.)
• Dokumenter jeg har fått tilgang til viser at industripakken skal følges opp med konkrete handlingsplaner, Building the EU Data Economy, se kommentarer nedenfor. 

Innholdspakken

• I denne rapporten kommenterer jeg ikke forslagene om e-handel, bortsett fra kort om forslaget om geo-blokking. Utgangspunktet for EU-diskusjonen om geo-blokking- forslaget var, som nevnt, høringen med visepresident Ansip i EP før tiltredelse. Dette var muligens første gang fenomenet med digitale tjenester som ikke fungerer godt nok på tvers av landegrensene og ehandelsbutikker som ikke er villige til å levere sine varer til alle land for alvor ble løftet inn i den IKT-politiske diskusjon og fikk fellesbetegnelsen geo-blokking. Det er en omfattende sak. Den ble etter hvert delt i to: portabilitetsforslaget for digitale tjenester (tilgang til betalte (TV-)tjenester når man oppholder seg i andre land, f.eks på ferie) og det foreliggende geo-blokking-forslag om handel med fysiske varer. Nettbutikker skal ikke forpliktes til å selge over landegrensene, men de skal ikke kunne stoppe en forbruker fra å kunne handle i et annet land, selv om nettbutikken selv ikke vil sende varen.  (Forklarende kortversjon her.)
• AVMS-forslaget begrunnes med problemer knyttet til forholdet mellom tradisjonelle, vel regulerte aktører (kringkastingsselskapene) og de nye aktørene, som i liten grad er regulert, ofte kalt OTT-aktørene (‘over-the-top’). Netflix og YouTube (og Skype) er eksempler på OTT-aktører. Utfordringen for Kommisjonen er å skape en bedre balanse, stille (større) krav til de nye aktørene og stille mindre krav til de tradisjonelle aktørene. Det nye forslaget går bl.a. på å kreve minst 20% europeisk innhold hos aktører som Netflix. De tradisjonelle kringkasterne ‘belønnes’ med mindre krav til annonsers plassering og lengde og til krav knyttet til produktplassering. Kommentarene viser at de tradisjonelle kringkastingsselskapene ikke på noen måte er fornøyd med forslaget. (Norsk poeng: Forslaget ser ut til å ivareta interessene til de land som har forbud mot tobakksreklame, men ivaretar neppe de spesielle norske kravene knyttet til alkoholreklame.)
• Plattformer er en av de sakene i DSM som det har vært knyttet størst interesse til. Krav har kommet fra mange hold om behovet for å regulere plattformene. Her er noen interessante lenker: Brev fra DE/FR ministre om behovet for ‘styring’ med plattformene, her. UK’s høringsuttalelse om plattformer, her.  ‘Market Power of Platforms and Networks’, 9. juni 2016, her. Fellesrapport fra tyske og franske konkurransemyndigheter om ‘Competition Law and Data’, her. (Se også min rapport fra 25.2.2016.) Misbruker plattformene sin markedsmakt? Stenger de nykommerne ute? Hvordan skal konkurransemyndighetene møte disse utfordringene? Dette diskuteres i lenkene som er referert. Og dette er i aller høyeste grad en ‘ongoing discussion’. DE/FR ønsker definitivt sterkere styring med plattformene. UK er lysende klare på at en må være ytterst varsomme med forsøk på regulering av plattformene, reguleringer som kan skade det økonomiske potensiale som ligger i et ‘fritt internett’.
• Hva sier så den meldingen som Kommisjonen la frem 25.5 om plattformer?  Den går forsiktig frem og lanserer fire prinsipper
  • a level playing field for comparable digital services;
  • responsible behaviour of online platforms to protect core values;
  • transparency and fairness for maintaining user trust and safeguarding innovation;
  • open and non-discriminatory markets in a data-driven economy.
• Om en skal forsøke å regulere plattformene, er det to tilnærminger, vertikal eller horisontal regulering. Under kommentaren over nevnes det fransk/tyske engasjement for en horisontal regulering, et generelt regelverk knyttet til plattformer. Den britiske høringsuttalelsen har altså kraftige advarsler og reservasjoner mot en slik tilnærming. Kommisjonen har landet på det de kaller en problembasert tilnærming; det vil si å foreta eventuelle justeringer som er relevantene i de ‘vertikaler’ hvor de hører hjemme, audiovisuelle plattformer (Netflix) , innholdsplattformer (Google) eller kommunikasjonsplattformer (Facebook).
• Med Brexit kan plattformdiskusjonen bli ekstra spennende. Med UK ute blir det et nytt tyngdepunkt og ‘Festung Europe’-utfordringene blir tydeligere.  

Delingsøkonomien

• Meldingen om delingsøkonomien er på mange måter forsiktig. Ikke veldig tydelig i sine råd til landene. På bakgrunn av de de kamper som kjempes over hele Europa når det gjelder f.eks. Uber og Airbnb, så er det ikke overraskende. Vi så et tidlig utkast til melding. Der var de langt tydeligere i sine ‘policy recommendations’ til landene enn det vi finner i den endelige versjonen. Jeg oppfatter også at anbefalingene i større grad er en støtte en liberal UK-tilnærming enn en tilslutning til fransk-tyske krav om å reservere seg mot de nye fenomenene.
• Det er verd å merke seg at en har beveget seg fra å bruke begrepet ‘sharing economy’ til nå å snakke om the ‘collaborative economy’. I DSM snakkes det om ‘sharing economy’, men både EP og DG GROW bruker nå konsekvent ‘collaborative economy’. Det blir spennende å se hva det norske begrepet blir. Finansdepartementets utvalg fra 4.3.2016 er et ‘delingsøkonomiutvalg’, se her.
• Onsdag 13.5. hadde EP , IMCO-komiteen, en første diskusjon om delingsøkonomien etter at Kommisjonen hadde lagt frem sitt forslag. Kommisjonens orientering fokuserte på behovet for å gå forsiktig frem og ikke ‘drepe’ et lovende område med tidlige reguleringer. De fleste talerne var veldig positive til det som var lagt frem. Mange var opptatte av at en ikke måtte få 28 ulike reguleringsregimer når Kommisjonen valgte å ligge lavt mht å regulere. Det er jo her hovedproblemet ligger; hvordan unngå et fragmentert Europa med nasjonale, sprikende lovgivninger på digitale tjenester. (Dette er et av poengene som Brexit-tilhengerne ‘glemmer’ når de argumenterer for å ‘take back control’.) Vi er nå i en fase hvor det er viktig med forsøk. Mange talere var inne på at det er viktig å skille mellom profesjonelle tjenester og mer tilfeldige tjenester, særlig når omfanget er lite.  

Forventede leveranser andre halvår

På Kommisjonens mer eller mindre offisielle leveranselister for andre halvår finner vi følgende:

21.9: Revisjon av telekom, sammen med revisjon av kabel og satellitt-direktivet

21.9: Opphavsrett

30.11: Free flow of data

 

Det vi vet om telecom review er at mye vil handle om frekvensforvaltning. Her er det, som rapportert mange ganger, stor uenighet om hvor langt en skal gå med hensyn til koordinering. Det har vært en høring om behovet for bredbåndskapasitet. I Digital Agenda ble det lagt opp til ambisiøse mål (30 /50/100 Mb ‘uptake’ og tilbud), uten at disse målene var særlig vel underbygget. Nå har det vært en høring om hvilke behov ulike aktører og brukere faktisk forventer, og i forslaget vil vi nok se dette konkretisert. På samme måte som en i AVMS-forslaget hadde en drøftelse av forholdet mellom tradisjonelt regulerte tjenester og nye såkalte OTT-tjenester, vil man nok få noe tilsvarende i telecom review; det vil si: Hvilke lettelser i reguleringer vil teleselskapene kunne forvente for å møte konkurransen fra aktører som Skype, FaceTime, WhatsApp? Og hvordan sikre teleleverandørenes investeringer i fremtidens bredbånd? Diskusjonen om fortsatt liv for kobbernettet vs fiberutbygging går rett inn her, jf diskusjonen i Tyskland om fortsatt liv i kobbernettet gjennom såkalt ‘vectoring technologies’, heller enn kostbar satsing på fiber. Uttalelser fra Kommisjonen de siste måneder har gått langt i å poengtere betydningen (favorisering) av fiber. Siste nytt nå (20.9.) er at Kommisjonen vil godta at Deutsche Telecom oppgraderer kobbernettet med ‘vecoring technology’, og dermed forkaster klagen fra Vodafone. Ved ‘vectoring’ begrenses kapasitetene i tyske nett (i forhold til hva man ville fått med en satsing på fiber). Dette har ført til at noen mener nettnøytralitetsdiskusjonen igjen blir åpnet. Med begrenset kapasitet i nettene, så kan det åpne for forsterkede krav om f.eks. å gi prioritet til ‘bildata’, de dataene som nett-tilknyttede biler er/vil bli avhengig av.  Egentlig er manglende satsing på fiber i deler av Europa et mye større problem, både på kort og lang sikt enn vi i ofte innser; skillene mellom et fiberrikt nord og et fiberfattig sør i Europa kan få betydelige konsekvenser for utviklingen av digitale tjenester og digital industri.

 

Kabel og satellitt-direktivet: De som har fulgt mine rapporter ekstra nøye vil huske at dette temaet kom inn på DSM-listen i aller siste liten; ryktene forteller at det var etter initiativ fra tyske kringkastingsselskaper som ønsket å sikre bedre utbredelse av tysk innhold. Jeg vet dessverre ikke mer om hva vi kan forvente av konkret innhold her.

 

Det er altså veldig vanskelig å få ut noe om hva vi kan forvente på opphavsretten. Vi vet at det har vært en ekstra runde med høringer (neighbouring rights, freedom of panorama). Spenningen ligger i hvor langt en vil gå mht ‘Google Tax’, krav om betaling ved omfattende og systematisk lenking (Google News og sitater). Oettinger har uttalelser som tyder på at Google vil kunne få noen ubehagelige overraskelser. Som nevnt over, ryktes det nå at lanseringsdatoen, 21.9, kan ryke.

 

Free flow of data: Det arbeides med konkret lovforslag om problemene knyttet til nasjonale begrensninger/krav mht lagring av data. En oversikt fra Kommisjonen her. Fjorten land har levert et initiativ som støtter ‘fri flyt av data’, her.  FR har levert et motforslag med krav om en liste over hvilke data en kan kreve lokal lagring for. Sammen med fri flyt av data-forslaget forventes en overordnet melding om tilgang til, gjenbruk og eierskap for data. Hvem eier de dataene bilen din generer når den er knyttet til internett? Dataeierskap, fri flyt og gjenbruk henger også nøye sammen med Internet of Things. Hvem er ansvarlig hvis det er feil i data brukt i algoritmer som styrer biler, roboter eller systemer? Dette er i ferd med å bli en veldig stor sak, mye større enn en egentlig hadde forutsett da DSM-strategien ble laget.

 

Hvilke planer følger av alle de digitale strategiene?

I min rapport 8.7 filosoferte jeg litt om behovet for konkretisering og handlingsplaner knyttet til strategiene, knyttet til at bare 18% av tyske bedrifter kjenner til de tyske industri 4.0-strategiene. Nå ‘forstår jeg’ (uttrykket for at jeg har sett dokumenter som omhandler) at Kommisjonen arbeider med konkrete planer for oppfølging av ‘industripakken’. Ny arbeidstittel for denne nye oppfølgingen ser ut til å bli ‘Building the EU Data Economy’. Nå planlegges oppsett av et helt batteri av ‘stakeholder forums’, partnerships, round tables og arbeidsgrupper. Første oppstart ser ut til å være allerede høsten 2016, med omfattende oppsett av grupper og arrangementer fra 2017. Det er DG CNECT og DG GROW som samarbeider om dette. For Norge, som ikke uten videre er del av de indre sirkler, vil det være viktig både å knytte kontakter inn mot de i Kommisjonen som arbeider med dette, med likesinnede land og sikre nasjonalt samarbeid mellom aktuelle departementer, institusjoner og organisasjoner. Dette ser ut til å bli spennende. Det er imidlertid uklart når Kommisjonen kommer ut med noe offisielt om dette.

 

Robert Madelin’s rapport om innovasjon er kommet

25. juni 2015 var det omfattende utskiftinger på toppnivå i Kommisjonen og blant de utskiftede var også generaldirektør Robert Madelin i DG CNECT. Han ble ‘adviserized’ og ble ‘senior adviser for innovation’, innplassert i EPSC, European Political Strategy Centre.

 

Oppdraget var, i løpet av ett år, å lage en studie/rapport om innovasjon, generelt og i EU-systemet. 5. juli kom rapporten. Den har to deler. Først en kortversjon, en oversiktsdel: ‘Opportunity Now: Europe’s Mission to Innovate’, her  (20s). Fullversjonen ligger her. (345s)

 

Jeg hadde gleden av å jobbe ganske tett opp mot Robert Madelin da jeg var i Kommisjonen, og han er definitivt en av mine helter i systemet. Derfor har jeg vært litt spesielt nysgjerrig på ‘innovasjons-leveransen’.

 

Kortversjonen åpner i kjent Madelin-stil:

Europe has always been a world-leading inventor.

Will Europe continue its innovation mission? This is not a theoretical or empirical question but one of intent

and principle. Do we choose politically to be innovators?

If Europe dropped its mission to innovate, the blame would lie not with the world but with ourselves. But if

we choose to hold to the innovator’s path, we can succeed: and in doing so, we shall innovate our way to

social inclusion and sustainability as well as to productivity, growth and jobs.

This note’s purpose is to clarify what is at stake and make the case for a renewed commitment to innovative Europe.

Og kortversjonen avsluttes med en advarsel:

But in our adoption of the new as well as in our social structures, we do seem to have lost a sense of urgency, while the innovative capacity of other continents continues to evolve at a pace we do not currently match.

 

Hoveddokumentet er ganske omfattende, litt uoversiktlig, en blanding av forskningspolitikk og mange eksempler på aktuelle innovasjonsområder, fra smart cities til blockchain. Noen vil nok si at hoveddokumentet er litt uryddig. Men toppnotatet er spenstig!

 

Det har vært veldig få kommentarer og vurderinger av rapporten i ‘menighetsbladene’. Kanskje litt fordi den kom tett etter Brexit. Siden Robert Madelin blir vel sett på som ganske ‘erkeengelsk’ (og mer arrogant enn de fleste  derfra) er nok mange litt usikre på hvordan en skal reagere. Det er også en kjent sak av Robert er kjent for sterke meninger og omstridt. Kort etter fremleggelsen ble det kjent at Madelin, 59, slutter i Kommisjonen i september i år. Det er ikke annonsert hva han skal gjøre, men mange gjetter på at han skal inn i konsulentbransjen.

 

 

Hva har IKT- og forvaltningsråden levert første halvår 2016?

Jeg har sendt hjem ca 25 rapporter.

Jeg har holdt ca 20 foredrag og orienteringer, i Brussel, Oslo og Stavanger.

 

IKT- og forvaltningsråden er i ferd med å takke for seg.

Dette er en av mine siste rapporter. Jeg har siste dag på Norges hus fredag 29. juli.

Etter det er min epostadresse fre-arn@online.no. Min mobil er 90 05 53 12.

Og jeg har noen tanker om å skrive litt på min blogg: http://faobrusselblogg.blogspot.no/

 

Fred-Arne

Hvem og hva driver den digitale politikken?

• ‘Alle’ er enige om at betydningen av den digitale politikken er økende
  • (I hvert fall ser verden slik ut for ‘digitale nerder’ som meg)
• Mange ulike initiativ har som mål å synliggjøre hvor viktig en aktiv ‘digital politikk’ er/kan være for den økonomiske utvikling
• To ‘rundebord’ i  Brussel de siste måneder har inspirert til noen refleksjoner
  • ‘Leveraging a digital Baltic Region’ – 30. mars 2016 hos Microsoft
  • ‘Digitizing Europe – Why Northern European frontrunners must drive digitization of the EU economy’ – 15. juli 2016 hos den svenske EU-delegasjonen i Brussel
• Konferansen om ‘digital Baltic Region’ var i Microsofts lokaler i Brussel, arrangert av Baltic Development Forum, som er støttet av (bl.a.) Microsoft
• Konferansen om ‘Northern European frontrunners’ var arrangert av den svenske EU-delegasjonen i Brussel. Grunnlaget var en rapport fra Boston Consulting Group, bestilt av Google.
• Mitt poeng i denne rapporten: Noen spørsmål knyttet til hvem og hvilke krefter som driver den digitale politikken.

 Bakgrunn

To konferanser i Brussel:

Microsoft Norge tar initiativ til at Norge blir invitert inn i et Nordisk-Baltisk samarbeid om utvikling av den digitale politikken. Bak dette Nordisk-Baltiske samarbeidet står Baltic Development Forum, BDF. ‘BDF is a high level network for politics and business. BDF is responsible for the digital think tank “Top of Digital Europe” established together with Microsoft: www.bdforum.org and www.topofdigital.eu.’ (Samarbeidet har pågått en stund – uten Norge.)

 

Norge blir invitert til møte på den svenske EU-delegasjonen for presentasjon og eventuell oppfølging av en interessant rapport fra BCG, Boston Consulting Group – et av verdens ledende konsultentselskaper. Se her.

 

‘BDF’ – Baltic development Forum

BDF presenterer seg som

‘A think-tank and high-level network for business, politics and academia in the Baltic Sea Region. We provide platforms for collaboration, publish the latest thinking, and facilitate public-private dialogue, to advance the potential for innovation, sustainable growth and competitiveness.’

BDF har en rekke ‘partners’, offentlige og private bl.a. Nordisk ministerråd. Uklart (for meg) hvilken rolle Norge har i dette.

 

BDF har sammen med Microsoft etablert ‘Top of Digital Europe’:

‘Top of Digital Europe is an independent, non-profit think tank that promotes the Baltic Sea Region as a leader in the ICT sector. Top of Digital Europe facilitates cross-border dialogue and public-private initiatives with the ambition to strengthen the digital economy in the Baltic Sea Region. Top of Digital Europe is a joint initiative of Baltic Development Forum (BDF) and Microsoft. We are welcoming new partners.’

Norge har hittil ikke vært del av ‘Top of Digital Europe’, men etter 30.3.-konferansen er det initiativ (fra Microsoft) for å invitere Norge inn.

 

BCG og ‘Digitizing Europe’

I min rapport 5. juli omtaler jeg invitasjonen til møte i den svenske EU-delegasjonen med presentasjon av BCG-rapporten.

 

Rapportens budskap:

Den digitale politikken er viktig og for noen land (‘the frontrunners’) står mye på spill, de har ekstra mye å tape eller vinne:

Boston Consulting Group – BCG – oppfordrer derfor til mer aktiv og engasjert politisk driv på det digitale område.

 

Rapporten blinker ut ni land som ’fontrunners’ og NO er inkludert, sammen med SE, DK, FI, NL, BE, LU, IE, EE. (De ni ‘frontrunners’ har til felles at de er ‘highly digitized’, innovative, avhengige av ‘ICT-export’ og befolkningsmessig små.)  

 

Generelt sett er ikke den digitale politikken fokusert nok:

            

         

Generelt sett, så strever vi ofte med norsk synlighet i strømmen av statistikker, analyser og rapporter i Brussel – og da blir vi jo litt ekstra fornøyd når er  inkludert.

 

Kommentar

Så, hvorfor bruker jeg tid på å lage en rapport om dette?

Som ‘nerd’ på IKT-politikken gjennom mange år er det alltid litt ekstra spennende å være med på arrangementer hvor en makter å løfte frem og fokusere den digitale agenda og de digitale utfordringer.

På BDF-konferansen stilte EUs visepresident for næringslivet, finske Katainen  sammen med Estlands stjerne-MEP, Kaja Kallas, for å kaste glans over arrangementet.

Google med BCD maktet å engasjere den svenske delegasjonen og samle alle de ni landene, flere på ambassadør-nivå.

 

Ikke bare Norge synes det er stas å bli invitert inn i ‘det gode selskap’. På BCD-konferansen hos svenskene pekte flere land på at det er litt ‘smigrende’ å bli deltakere i en litt eksklusiv klubb av ‘frontrunners’.

 

Det var noen forskjeller på de to konferansene. På BDF-konferansen var det hele tiden lysende klart at Microsoft sto som sponsor og hadde en hånd på rattet.  BCG-konferansen var langt mer diffus når det gjelder opphav. Google’s rolle var overhodet ikke nevnt i invitasjon og det var nokså tilfeldig at jeg etter hvert så at på s.3 i BCG-rapporten står det at rapporten var ‘Commissioned by Google’. Da jeg kom til konferansen var det ikke overrasende å møte på BCG-folkene, vi visste på forhånd at de skulle presentere rapporten.  Men jeg var faktisk overrasket og stusset i første omgang over at det var Google som startet og drev mye av ‘showet’ under presentasjon og diskusjon.

 

Jeg er generelt veldig positiv til ethvert initiativ som bidrar til synliggjøring av den generelle IKT-politikken. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at utviklingen av den digitale politikken ikke skjer i et vakuum:

Mange land kjemper for å være vertsland for etablering av ‘grønne datasentre’.

Den svenske stat har vært engasjert i kampen om å få et av Google’s store datasentre.

Det foregår et spill på særdeles høyt nivå om Google’s bruk eller misbruk av markedsmakt – nettbutikk, søkeresultater, annonseplassering.

Microsoft er en viktig medspiller for Estland i deres utvikling av digitale tjenester.

Estlands president og en sentral person fra Microsoft står sammen på velkomstsiden for Top of Digital Europe.

 

Jeg har ingen allergiske reaksjoner i forhold til samarbeid og samtaler med de store data-selskapene. Jeg har ofte og gjerne besøkt deres arrangementer og hatt strålende samarbeid med store leverandører både i Brussel og i Norge da jeg jobbet i departementene.

Men noen ganger blir jeg litt usikker.

BCG-arrangementet fikk meg til å fundere litt ekstra. ‘There is no such thing as a free lunch’.

BDF-konferansen var ryddigere med hensyn til roller og arrangementsansvar enn BCG-konferansen.

Hva styrer og påvirker de anbefalinger som ligger i BCG-rapporten?

Jeg kan ikke la være å reflektere over at for Google er det også nyttig å ha noen positive linker midt i en situasjon hvor Kommisjonen gransker og Rådet diskuterer flere og flere områder hvor de (Google) har en dominerende situasjon. Og det er jo ikke lenge siden det var Microsoft som fikk all oppmerksomheten i Brussel når en diskuterte bruk og misbruk av markedsmakt. Og før det var det IBM.

 

Med økende betydning for den ‘digitale utvikling’ har landene stor nytte av samarbeid og av å lære av hverandre. Da er det viktig å finne riktige  samarbeidspartnere. Det er veldig stor spredning i Europa når det gjelder digital modenhet. De fleste undersøkelser viser at de nordiske land sammen med f.eks. NL, UK og EE har mye til felles. Samtidig er det også grunn til å notere seg at det også kan være motsetninger, jf. diskusjonen om plattformer.

 

Både ‘Microsoft-initiativet’ og ‘Google-initiativet’ er forsøk på å koble sammen jevnbyrdige land med antatt like interesser som kan ha en særlig nytte av å lære av hverandre. Men da blir det spesielt viktig å være klar over åpne og skjulte interesser. Jeg har ikke noe grunnlag for å mistenkeliggjøre hverken Microsoft eller Google i de to initiativene som er bakgrunnen for denne rapporten, men i Sverige/BCG-arrangementet var ikke Google’s rolle tydelig nok. Derfor kan det være grunner til å reflektere over hvem, hva og hvilke krefter det er som driver den digitale politikken.

 

Hvem og hva driver den digitale politikken? Begge de to konferansene som er referert her handler om å inspirere landene til klarere fokus på den digitale politikken. Og både Google, Facebook, Microsoft, Apple og IBM kan ha viktige argumenter i den diskusjonen. Men når den digitale politikken skal konkretiseres, er det ikke alltid like opplagt hva som er viktigst. Er det sikkerhet? Opphavsrett? Skills? ‘Collaborative economy’? Platforms? Telekom? Kringkasting? Valgene og dilemmaene er mange og da blir det viktig å være klar over hvilken agenda rådgiverne i denne prosessen har.

 

Takk til kollega Øyvind Rinbø for en god diskusjon og gode argumenter i forkant av denne rapporten.

 

Og nå har jeg bare vel én uke igjen i Brussel!

 

Fred-Arne