Min siste rapport fra Brussel

Min siste rapport fra Brussel

 

·        Dette er en rapport hvor jeg takker for meg

·        Jeg har lyst til å avslutte tiden i Brussel med noen betraktninger om

o   Å arbeide som IKT- og forvaltningsråd – og som nasjonal ekspert

o   Betydningen av den brede IKT-politikken

·        En norsk nasjonal ekspert er en viktig leverandør av løpende inntrykk og erfaringer, i tillegg til å være gratis arbeidskraft for Kommisjonen

·        Å være ’digitalråd’ og rapportør fra Brussels digitale agenda er en fantastisk rolle

·        Etter å ha jobbet med ‘digital politikk’ siden 1993 har jeg ikke kunnet motstå fristelsen og anledningen til å dele noen erfaringer og synspunkter knyttet til den brede, horisontale IKT-politikken

 

Bakgrunn

Dette blir min siste rapport fra Brussel. Jeg har to temaer for rapporten:

Om det å være IKT- og forvaltningsråd i Brussel – og også noen tanker om å være nasjonal ekspert.

Noen betraktninger om den digitale politikken (min store ‘lidenskap’ gjennom mange år) – spesielt om den økte betydning for den brede IKT-politikken.

 

Nasjonal ekspert i Kommisjonen og IKT- og forvaltningsråd i den norske delegasjonen

Det har vært utrolig interessant, spennende og givende å få avslutte yrkeskarrieren med to runder i Brussel. Først fire år som nasjonal ekspert i Kommisjonen, i den enheten som er selve navet i utviklingen av den digitale politikken i EU-systemet. Så, etter et kort opphold hjemme, tre år ved den norske EU-delegasjonen.

 

Jeg rapporterte flittig under min tid i Kommisjonen, også via en blogg (hvor innleggene fortsatt finnes – faobrusselblogg.blogspot.com). Da jeg startet med dette, i 2008, var det ikke uten videre greit å blogge ’fra jobben’. (Og egentlig er vel slikt blitt verre, etter hvert som sosiale medier i ‘profesjonaliseres’ og bringes inn under ‘normal’ byråkratisk kontroll.) I enheten der jeg var plassert, var det ikke så rent lite skepsis til at ’gubben fra Norge’ rapporterte så mye hjemover. Men (heldigvis) var det ikke mange av  mine foresatte som kunne sjekke ut det norske innholdet. Det var (og er) min klare oppfatning at det jeg lærte og holdt på med som nasjonal ekspert var ’ferskvare’ og ikke (bare) en form for magasinering av kunnskap som skal kunne utnyttes ’på sikt’. For meg var Brusselbrevene, både som epost og som blogg, et forsøk på å sette Kommisjonens arbeid med digital politikk på dagsorden hjemme, i de miljøene som var eller burde være opptatt av disse sakene.

 

Jeg vet at det med rapportering hjem kan være litt omstridt i ’nasjonal-ekspert-miljøet’. Noen er ubekvemme med å fortelle for mye fra hva som skjer. Selvsagt er lojaliteten til Kommisjonen viktig, men jeg tror at noen er for forsiktige. Tross alt er dette de eneste lyttepostene Norge har inne i Kommisjonen og det er viktig at denne muligheten utnyttes aktivt, også av Norge. Mine inntrykk fra Kommisjonen er at fast ansatte ledere og funksjonærer i kommisjonssystemet ofte aktivt pleier sine kontakter med hjemlige myndigheter.  Økende kontakt jo lenger en kommer oppover i systemet. God kontakt med og støtte i hjemmefronten er ofte en forutsetning når en søker avansement i Kommisjonen. Gjennom slike kontakter styrkes de uformelle kontakten mellom myndigheter hjemme og det ofte ugjennomtrengelige systemet i Brussel. Ingen grunn til at vi norske bare skal sitte passivt på utsiden. Ekspertenes kunnskap og kompetanse er ferskvare som bør utnyttes aktivt. Uten en aktiv kontakt med hjemmemiljøet er det faktisk ingen grunn til å bruke masse penger på disse stillingene.   

 

I EU-kommisjonen lærte jeg at det å være utenforland har en pris. Til tross for flere ’EU-kurs’, manglet jeg god nok prosessforståelse da jeg kom til Brussel i første runde. Det førte til at jeg internt ofte stilte langt flere dumme spørsmål enn nødvendig. Hvordan foregår ’egentlig’ samspillet mellom DG’er, Parlament og Råd? Hvilken rolle spiller egentlig ’sec gen’, Kommisjonens SMK? Plasseringen i Kommisjonen ga bra oversikt over eget DG og samspillet med andre DG’er, men først da jeg havnet i EU-delegasjonen og fikk anledning til å besøke komité-møter og høringer i Parlamentet og fikk kontakt med mine ’opposite’ i medlemslandene, begynte jeg å se noe av helheten i prosessene. For meg var den uformelle prosessforståelsen for dårlig. Kanskje for andre også og noe en bør jobbe mere med?

 

Men en ting lærte jeg mye om i Kommisjonen: Forholdet mellom EU-systemet og medlemslandene. Jeg var så heldig å være sekretær for en ’høynivågruppe’ og hadde bl.a. ansvar for å foreslå agenda og hvilke saker som burde diskuteres i møter med medlemslandenes representanter. Kortversjonen av disse erfaringene: Jeg er ikke forundret over det vi nå ser (Brexit) av spenninger mellom EU-systemet og (enkelte?) medlemsland. Det er mye arroganse i systemet og det er godt rom for større åpenhet og ydmykhet (!) i alle ledd i prosessene.

 

Bloggingen ble det så som så med da jeg havnet i EU-delegasjonen. Jeg fikk  noen (veldig forsiktige og veldig velmente) ’vær varsom-hint’ som gjorde at bloggingen stoppet opp. Jeg utviklet isteden en rapporteringsvirksomhet hvor adresselisten gradvis ble lenger og lenger.  

 

En av de storartede sidene ved å få lov til å rapportere fra Brussel er å kunne velge ganske fritt hva det skal rapporteres om. Det er jeg som skriver og som er ansvarlig for det jeg skriver. Mine utkast går direkte til mottaker, ikke gjennom en lang kjede av ‘godkjennere’ og ’synsere’. (Men noen ganger, innser jeg, heller ikke godt nok rensket for trykkleifer og småfeil.) En fantastisk frihet for en byråkrat som er vant til tradisjonell saksgang. Og jeg har vært veldig liberal i forhold til hvem rapporter sendes til. Stort sett har alle som har ønsket å stå på mottakerlisten har blitt ført opp.  Min erfaring: Å ‘skrive hjem’ er ganske enkelt utrolig morsomt! Ekstra morsomt når en (ikke så sjelden) får tilbakemeldinger som viser at det finnes folk der ute som orker å lese (lange) rapporter.

 

Å arbeide ved den norske EU-delegasjonen er spennende. Egentlig er arbeidet i den norske EU-delegasjonen en godt bevart hemmelighet, eller så har jeg fulgt dårlig med. Før jeg kom dit selv, fikk jeg aldri et riktig eller godt nok inntrykk av det omfattende og innsiktsfulle arbeidet som gjøres ved delegasjonen, verken under alle årene i departementene eller mens jeg var nasjonal ekspert. Ikke visste jeg hvordan Norge på områder som fisk og energi er en stormakt, områder hvor EU-toppene gjerne og ofte besøker Norge, i motsetning til ’normale’ områder hvor norske topper, i den grad de er interessert J, får en halvtimes audiens i Berlaymont. Ikke visste jeg hvilket omfattende, aktivt og kompetent påvirkningsarbeid Norge driver på saksområder hvor vi har utviklet en tydelig politikk og klare standpunkter. Og ikke visste jeg hvor velutviklet og velorganisert det internasjonale arbeidet generelt og arbeidet i forhold til EU spesielt er i enkelte av departementene.

 

En ting til: Det er et veldig godt arbeidsmiljø ved delegasjonen, ytterst kompetente, våkne og engasjerte kolleger og store muligheter for utvikling av samarbeid på tvers.

 

Gjennom alt det jeg har erfart ved EU-delegasjonen, har jeg også sett tydeligere at ‘there is more ground to cover’; jeg kunne gjort enda mer for å videreutvikle arbeidet med de europeiske sidene ved den digitale politikken, i forhold til norsk synlighet i Brussel, i forhold til markering av den europeiske dimensjon hjemme og i forhold til å avstemme den norske digitale dagsorden med dagsorden i Brussel. Noen av mine kolleger har lysende eksempler på hvor langt man kan nå med aktivt samspill mellom nasjonale aktører og Brussel-miljøet.

 

Men fremfor alt: Stor takk til de som lot meg få denne siste runden i Brussel. Jeg har vært utrolig heldig. Og, ikke minst, takk til de som tok initiativ til og sørget for at jeg fikk et ekstra år på ’overtid’.

 

Om den brede, horisontale IKT-politikken

Jeg har arbeidet med ’databehandling’ og ’EDB’ i en eller annen form hele mitt yrkesaktive liv. Første programmeringskurs (Algol og hullkort) var som ung realfagstudent ved UiO i 1965! Jeg har jobbet med ’IKT-politikk’ fra 1993. Først i Utdannings-/Kunnskapsdepartementet med IKT i utdanningen. Stortingsmelding nr 24 (1993-94), Om IT i utdanningen, var ’svennestykket’; den aller første stortingsmelding som ble lagt ut på internett! Og en av de første ganger internett ble omtalt i offentlige dokumenter. Så med den brede, nasjonale IKT-politikken fra 2001, i NHD/MOD/FAD. Og så altså med digital politikk i et europeisk perspektiv 2008-2012 og 2013-2016. Gjennom alle disse årene har jeg lært hvordan de digitale utfordringene har utviklet seg fra å være interessant for noen få, ’spesielt interesserte’ (noe for nerder) til et tema som nå settes høyt på dagsorden når statslederne møtes. (Det er egentlig ikke så mange år siden en norsk statsminister ’koketterte’ med at han hadde et ’PC-fritt skrivebord’.)

 

Etter så mange år med så ulike perspektiver, er noen kommentarer knyttet til det overordnede arbeid med og organiseringen av den digitale politikken en fristelse jeg ikke kunne motstå når jeg tenkte på en siste rapport fra Brussel.

 

Hvor hører den digitale politikken hjemme, og hvordan bør den organiseres? Egentlig har vi aldri tatt denne diskusjonen på alvor. Ting er stort sett ’blitt sånn’. Ansvaret for den digitale politikken har vært ’på vandring’, ofte tilsynelatende tilfeldig. Mange departementer har hatt/fått (mer eller mindre motvillig?) et koordineringsansvar. (En gang, på slutten av nittitallet, da IKT-politikken var ‘up for grab’ var Gudmund Hernes, statsråd i ‘utdanningsdepartementet’, inne på tanken at KUF kunne/burde melde sin interesse. Jeg hadde den gang ganske nær kontakt med Hernes, men jeg fikk klar beskjed fra min sjef om ikke å bidra å stimulere denne interessen!) Den politiske interessen for det digitale har vært ‘varierende’, for å si det diplomatisk. (Min påstand etter å ha fulgt dette i mange år.) Samtidig med flyttingen av koordineringsansvar har det også foregått flytting (mer eller mindre tilfeldig?) av ansvar for konkrete fagområder innenfor det som kan kalles IKT-politikken. Det er blitt fortalt at da Morten Meyer skulle bli statsråd for det som ble Moderniseringsdepartementet og ønsket å få med seg den digitale politikken over i sitt nye departement (fra NHD), så var departementenes telefonkatalog den viktigste kilde til innsikt i hva som burde flyttes. (Regjeringskabaler diskuteres i fjerne, lukkede rom.) Problemet var imidlertid at omtalen av det som het IT-politisk avdeling i  telefonkatalogen ikke var helt oppdatert og ikke presenterte tingene slik de var i virkeligheten, og resultatet av denne flytteprosessen ble nok ikke helt optimal.  

 

KMD har nettopp levert en aldeles utmerket stortingsmelding, Digital agenda for Norge (Meld. St. 27 (2015-2016)). Meldingen er velskrevet, bred, oversiktlig, har en veldig tiltalende utforming og gir generelt en veldig god oversikt over mange av de digitale utfordringer vi står overfor. Full honnør til de som har skrevet og koordinert.

 

Den som leser litt nøye vil se at på noen (faktisk ganske mange) områder er det svært gode analyser, problematiseringer og konkrete forslag til politikk. (Innenfor det som er de politiske rammebetingelser for en stortingsmelding.) Men: Noen områder preges, etter min vurdering, av ett visst fravær av gjennomtenkning, analyse, og evne/vilje(?) til å løfte frem det som er dagens aktuelle problemstillinger.

 

Utfordringene for Norge, på lik linje med medlemslandene, er behovet for å ligge i forkant med politisk dagsorden og politikkutvikling som sikrer at når høringer og initiativ lanseres i Brussel, så har vi nasjonalt og i samarbeid med ’likesinnede’ land kapasitet og vilje til å drøfte, analysere og påvirke problemstillinger som kommer opp på den internasjonale/europeiske digitale agenda.  Noen land (men ikke alle) investerer mye i å sikre innsikt, oversikt og påvirkning ut over egen dagsorden. (UK og NL er normalt flinke. DE er ujevne. SE, DK og FI er avanserte på utvalgte, prioriterte områder. FR har ofte en veldig ‘særegen’ tilnærming.)

 

Ujevnheten i fremstillingen (i stortingsmeldingen) synliggjør både utfordringer knyttet til politikkutviklingen på enkeltområder og behovet for sterkere (politisk) koordinering på tvers, et sterkere mandat (eller vilje?) for den brede, horisontale IKT-politikken.

 

Sektoransvaret står sterkt i norsk politikk. Det er aldri/sjelden tvil om hvor ansvaret for den ’vertikale’ politikken ligger; for veier, for utdanning eller for energi. Men noen områder utvikler seg på måter som fører til økt behov for å se ting i sammenheng, på tvers, for å åpne ’siloene’. Det ligger ’miljøsaker’ og ’miljøansvar’ i alle departementer, men likevel sprengte miljøsakene det tradisjonelle sektoransvaret og man trengte i tillegg en bred, horisontal tilnærming. Miljø er mer enn sektorpolitikk. Da laget man Miljøverndepartementet.

 

Er de digitale utfordringene et eksempel på et politikkområde hvor det horisontale perspektiv blir mer påtrengende og hvor det er behov for nye grep? Er det på tide å styrke og synliggjøre enda merden brede, horisontale IKT-politikken? Hvilke ‘vertikaler’ bør være tilstede der hvor ansvaret for den digitale politikken ligger?

 

Jeg skynder meg med å peke på at dette ikke er en særnorsk utfordring. Og det er heller ikke noen kritikk av dagens organisering. Det er veldig store variasjoner over hele EU i hvor ansvaret for den digitale politikken ligger. Dette ble ofte veldig tydelig når landene skulle nominere sine representanter til høynivå-gruppen for den digitale agenda. Den stadige klagesangen i Kommisjonen var at en ikke fikk tak i de riktige samtalepartnerne med riktig myndighet og innflytelse når veivalg og utvikling skulle diskuteres.

 

Jeg må også bruke denne anledningen til å nevne en av mine kjepphester: Viktige IKT-politiske utfordringer har (for) lenge fått ligge ’bortgjemt’ uten nødvendig overordnet fokus og diskusjon.  

 

Et av mine favoritteksempler er ’internet governance’. Hvem eier og hvem skal styre internett-utviklingen? Ganske sikkert aldeles utmerket håndtert i SD og NKM med UD som en (veldig) interessert medaktør. Men denne saken er altfor viktig til å ligge kapslet inn i et meget lite miljø. Internet governance er en stor, viktig politisk sak som fortjener langt bredere interesse.

 

Nettnøytralitet er et annet viktig område. Meget kompetent håndtert i NKM og SD. Men, igjen, altfor viktig til å ligge bortgjemt dypt nede i NKM hos veldig kompetente saksbehandlere.

 

Tør jeg nevne opphavsrett? Knapt noe tema er hetere i dagens digitale diskusjoner, men denne diskusjonen er tilnærmet usynlig i stortingsmeldingen.

 

Det må også nevnes som en pussighet at diskusjonen om hva et nasjonalt ID-kort skal inneholde, fikk stå uavklart i stortingsmeldingen. Men ifølge det vi kan lese på JDs sider, så ble saken løst svært kort tid etter at meldingen ble lagt frem. Striden gjaldt et så viktig prinsipielt spørsmål som ansvaret for digital identitet, hos staten og/eller hos private aktører.

 

Disse eksemplene trekkes ikke frem fordi de er dårlig eller svakt håndtert; de trekkes frem fordi de er så viktige at de bør løftes mye mer frem i en nødvendig , men ofte fraværende politisk debatt. De bør løftes frem for å synliggjøre at mange veldig viktige digitale utfordringer ikke er tydelig nok til stede i den brede politiske debatt.

 

I tillegg kommer selvsagt alle dagens store diskusjoner om industri 4.0, delingsøkonomi, plattformer, ’fri flyt av data’, hvem eier dataene  og nye forretningsmodeller. Veldig spennende at det faktisk var FIN som tok initiativet til et utvalg om delingsøkonomi. Ingen opplagt løsning, men kanskje illustrerende for at det er mange krefter som drar i de digitale problemstillingene, fra ulike sider. Det er en stor utfordring å få løftet store saker av denne typen frem i den norske offentlige debatt. I norske medier er disse sakene tilfeldig og usammenhengende dekket. (Men ofte med veldig god dekning i f.eks. Economist og Ft.)

 

Altså: Jeg kunne ikke la være. Linjene over er ment som en støtte til de av mine (nå tidligere) kolleger som strever med å synliggjøre de brede digitale utfordringene. En påminnelse om at den digitale politikken sprenger sektorgrensene.

 

Mitt sluttpoeng, når jeg først er igang: Det burde foregå en diskusjon om organiseringen av den digitale politikken i andre (og roligere og mer opplyste) sammenhenger enn når regjeringskabaler skal legges og når en kjapt skal ’klippe og lime’ i grenseoppgang og oppgavefordeling mellom departementene.

 

Og med det: Takk for meg fra Brussel.

 

Ny epost: fre-arn@online.no

Og kanskje etter hvert noen innlegg på http://faobrusselblogg.blogspot.com

 

Fra 1.8. er jeg faktisk pensjonist, men med store og små utfordringer knyttet til have og oppussing av hus og hytte (etter syv års forsømmelser grunnet utenlandsopphold J)!

Jeg satser på at det kan bli et spennende liv også etter Brussel.

Akkurat nå bør jeg også få lest Tapscotts nye: The bitcoin revolution.

På lørdag sitter i på Kielferjen til Oslo!

 

Og helt til slutt: Jeg anbefaler varmt min etterfølger, Trond Helge Bårdsen. Veldig innsiktsfull og dyktig! Han vil helt sikker (etter hvert) følge opp det ‘det digitale nærvær’ ved EU-delegasjonen på en ytterst kompetent måte! Han har adressene Trond.BARDSEN@ec.europa.eu (ut september) og thbaardsen@gmail.com.

 

 

 

Fred-Arne